24 år & gravid med NR.6 - Lykken Er Mange

" Du er feig og lat..."

  • 31.07.2015 - 17:40

I dag ble jeg intervjuet av NRK, om hvordan det er å være en 22 år gammel jente som har født fire små barn i løpet av fire år. Hvor ingen av dem er tvillinger.
Fremover har jeg en del avtaler som omhandler meg og barna etter at jeg publiserte mitt første innlegg her på bloggen for tre dager siden. Følg med :)
Nå som barna mine har blitt såpass store at de to eldste snakker rent, og flytende betyr dette også at de har blitt to små papegøyer. Bestandig må Niklas og jeg passe på hva som sies når de er til stede. Husker når jeg var blitt gravid med Lone så sa vi det til guttene med en gang. Det første de gjorde var å fortelle det til fremmede personer som vi møtte på butikken.  "Jeg skal få en lillesøster eller lillebror".
For et par dager siden fikk jeg en overraskende kommentar fra den eldste sønnen min. "Mamma du er feig og lat!!!"
Jeg kunne ikke annet enn å måpe, og valgte å ikke svare på setningen hans, for da ville han skjønt at å si slike ting gir oppmerksomhet.
Litt senere satte jeg meg ned med han å spurte hva han egentlig mente med dette. Men det viste han ikke en gang selv. "Pelle og pysa sier jo det..?" i kaptein sabeltann filmen..
Dette er altså tredje eller fjerde gangen mine barn har klart å snappe opp replikker som ikke er så kjekke fra en barnefilm. Dette skremmer meg litt.
Vi som foreldre har som oppgave å sørge for at barna våre får en fin oppdragelse og lærer seg at det ikke er greit å mobbe, selv hadde jeg aldri lært mine barn slike replikker, da jeg vet at slikt kan såre andre barn å få høre. Men hvorfor er det egentlig greit å si slike ting på en barnefilm som veldig mange barn er fan av?
Barn har ikke evnen til å forstå at slike ting sårer andre å få høre, på samme måte som eldre barn og voksne forstår.
Hva synes du? Er det greit å si slike ting i en barnefilm?

Minner om at jeg har en konkurranse gående på facebook siden min hvor du kan bli trekket ut til å få tilsendt en premie til en verdi av 1000,- 
klikk deg inn på; www.facebook.no/lykkenermange
ønsker du å følge meg og mine småtroll på instagram finner du oss på "mammablomsten"

Mannen er nå kommet hjem fra jobb, så nå skal vi ta med oss de to ygste barna ut å spise og for å ukeshandle litt.
Jeg deler en typisk ukeshandel for oss på instagram senere ikveld :)




Amming blitt tabu!? Er det blitt en skam å amme sin baby?

  • 30.07.2015 - 21:06

Kom igjen folkens, hva i alle dager det som foregår med den nye trenden som er i ferd med å komme? Skal ikke vi kvinner få lov til å amme våre små barn i offentligheten?
Dette er et tema som lenge har frustrert meg, så nå vil jeg si nøyaktig hva jeg mener om noe vi kvinner er skapt for, nemlig AMMING!
Tidligere hvor mannen min og jeg hadde med oss alle barna til Kypros, var det en selvfølge at jeg måtte amme på flyet, flyplassen og kanskje også til og med på gate!
På min venstre side på den andre siden av "gangen" på flyet satt det en dame som gikk helt i fistel når hun så at jeg skulle amme mitt barn. Hun ringte på flyverten og ba han om å be meg kutte ut amming om bord i flyet. Hvorfor spurte kabinansvarlig, før han fikk til svar at det var så lite passende som overhode mulig, at man satt med puppene på vift når man var om bord i et fly.. Kjære vene, man har da ikke puppene på vift når man må amme et helt uskyldig lite barn fordi det er livsnødvendig! Ja faktisk.
Man kan diskutere både for og i mot amming vs flaskemating av et barn, men vi vet da alle hva som er det beste gjør vi ikke? Det innebærer også at man da må få muligheten til å kunne amme når babyen trenger mat. Alle som har erfaringer med barn vet at en baby kan bli akutt sulten, og da bryr det seg ikke noe om hvor man er...
Daglig kan man lese om mødre som enten er kastet ut av en kafee fordi dem har ammet sitt barn, eller bare hva med hun som ble beskyldt for å være pedofil?
Selv mener jeg at det er den personen som klarer å vinkle et bryst med et ammende barn til noe seksuelt som burde tatt en real oppvask med seg selv!
Jeg har vært heldig å fått til ammingen, og har allikevel full forståelse for de som må gi morsmelkerstatning av diverse årsaker, men jeg klarer ikke se hvorfor de mødrene skal få lov til å mate sitt barn i offentligheten og ikke vi som ammer!
Og vet dere? Jeg har ammet mine fire små uansett tid og sted, og kan definitivt si at jeg har bemerket meg at det kun er jenter/damer som kaster et stygt blikk, derimot mannfolkene kikker litt sjenert og gir som regel et lite glis. Så damer, jeg oppfordrer dere der ute som har i mot offentlig amming til å tenke at det er ikke for å sitte med puppene på vift vi ammer et barn, men mer det at vi er så heldige å få kunne tilby våre små morsmelk!

Sånn, da føler jeg at jeg har fått sagt litt hva jeg mener om dette temaet!
Hva synes DU om amming i offentlighet? Ønsker å høre alles meninger i kommentarfeltet mitt!

Ha en fortsatt fin kveld, nå spretter jeg opp i sofaen og ser en film med kjæresten min :)
Vil du følge barna og meg med mer bilder, finner du oss på instagram. "Mammablomsten"


En brutal start på livet for vår hjertesyke datter.

  • 30.07.2015 - 16:17

Siden jeg nådde helt opp til 24.plass på blogglisten i Norge i går, syntes jeg det er på tide å dele historien om vår 5 mnd. gamle hjertesyke datter. 
NB! Sterke bilder og detaljer vil bli vist i dette blogginnlegget.
Nå som jeg skriver dette innlegget får jeg følelsen av å bli kastet tilbake i tid, og tårene triller. Dette er veldig sårt og vondt for oss.

Det hele startet i svangerskaps uke 34, onsdag 18.02.2015. Jeg hadde vært på vanlig kontroll hos min jordmor hvor alt så ut til å være i sin skjønneste orden. 
Uken før hadde jeg vært innlagt på føden pga. blødninger og truende prematur fødsel. I og med at jeg har født en av guttene mine prematurt også, så valgte dem å gi meg lungemodningssprøyter. Denne onsdagen var litt annerledes på mange måter. Jeg hadde ikke vondt en plass i kroppen, jeg følte meg så unormalt rolig, og ville aller helst bare sove.
Dagen gikk og kveldsstell av barna gikk knirkefritt. Jeg kysset dem i søvn, og lovet at i morgen skulle vi på shopping av karneval kostymer.
Men slik ble det altså ikke.
Klokken nærmet seg 20.00 da jeg kjente noe som rant 'down there'. Hva i all verden var det? ikke vannet mitt, det kunne ikke gå hjemme for det har det jo ikke gjort noen av gangene jeg har født før. Jeg sprang inn på badet, og oppdaget at det var ikke vannet mitt som var gått, men faktisk en del blod. Bestemte meg for å fortelle mannen min om dette.
Han ble hysterisk på en slik måte som bare Niklas kan bli. hehe... Jeg ringte til min mor som selv har født 14 barn, for å få litt råd. Hennes råd var klart; kom deg på føden!
DA klarte jeg ikke holde meg, tårene bare rant. Jeg ville ikke reise ned å føde nå, det var helt sikkert ingenting, jeg hadde blitt lurt så mange ganger før!
..Ankom sykehuset ca. 20:30 og ble tatt imot av en veldig hyggelig jordmor. Hun koblet meg på CTG for å registrere rier og babyens puls.
Babyen sin puls var noe i det øverste som var greit, så de ville at jeg skulle bli liggende med den enda litt lengre.
Etter litt kom hun gående inn igjen og spurte om jeg kjente alle disse riene som herjet med meg. Nei, vet du jeg kjente ingenting.
Da ville de sjekke åpningen min, og den var på 3 cm, så ikke nødvendigvis noe tegn til fødsel da man kan bli gående meg åpning i flere uker om man har født før.
Plutselig kl. 22:30, som et lyn fra klar himmel kom det noen skikkelig intense tak i magen min.
Nå hadde jeg fått en ny jordmor og hun var sikker på det at fødselen min var godt i gang, og at jeg måtte skynde meg å ringe Niklas. Grunnen til at han ikke var med meg ned til sykehuset var fordi jeg ikke ville ha han med ned før vi viste om det var fødsel på gang. Ble så mye styr å skaffe barnepass gang på gang når det kun var falsk alarm.
Jeg har aldri noen gang kjent noen så intense vonde rier, de ga seg virkelig ikke. Har født alle mine barn uten smertestillende, men denne gangen vurderte jeg å be om det. Hadde uansett ikke rukket å fått det.
I det jeg kjente at NÅ kommer hun og jeg kjente trang til å presse, så ba jeg jordmoren sjekke. Men neida, jeg hadde bare 6 cm åpning, så jeg måtte ikke presse.
ok tenkte jeg, ikke press. Like etterpå var det akk som jeg kjente et knepp i magen og jeg ropte ut til jordmoren som sto i et hjørne ved en datamaskin og skrev.
"HUN KOMMER!!"  sa jeg! fikk et kaldt svar tilbake, "Du må ikke presse nå, da hovner du bare opp."
Men der tok hun feil, og jeg kjente hva jeg kjente. Mannen min sa høyt og tydelig. "Hodet kommer!"
Og da fikk hun fart på bena, hun hadde jo ingenting klart. Det hele tok i nøyaktig underkant av 30 sekunder, før hele babyen var ute. Fikk henne opp på magen min med en gang, før jeg oppdaget at hun ikke pustet og var helt blek. Jordmoren klippet av navelstrengen og løp avgårde med datteren min umiddelbart. Min fine bitte lille jente.
Jeg ble liggende på føden med mannen stående ved min side. Husker veldig godt jeg spurte mannen min "Dette går bra, hun er jo født 6 uker for tidlig og trenger nok bare litt start hjelp. Men du, hvor ble det av den fødselslegen som skulle vært til stede her?" det gikk hele 30 minutter før noen kom inn til oss. Hva var det som egentlig foregikk med datteren vår?
Etter litt ba jeg om å få se lille Lone-Leandra. Eneste jeg tenkte på da var at hun trengte mammaen sin. Jeg ville så gjerne la henne kjenne lukten av meg, og la henne få høre den kjente stemmen min. Det gikk ytterligere 3 timer før de fortalte at jeg snart kunne få komme inn å se henne, de sleit bare med å sette en veneflon i hånden hennes. Enda en time gikk, og jeg lengtet sånn.
Plutselig sto det en dame i hvit frakk inne på rommet vårt. Da skjønte jeg det. Noe var galt.
"Deres datter er født med en alvorlig hjertefeil, hun må flyes direkte til Rikshospitalet." Sa hun med en stille og rolig stemme.
Verden stoppet opp for meg, jeg ble helt stille før jeg knakk sammen. Hva er det du sier? Vi har jo vært på utallige mange ultralyder i gjennom hele svangerskapet og gang på gang har de forsikret oss om at alt har vært bra. Selv en spesialist på fosterdiagnostikk hadde flere ganger kikket på henne.
Endelig fikk jeg lov til å bli med bort på nyfødtintensiv å se henne. Det synet jeg møtte der, sitter enda veldig sterkt i meg. Enda kan jeg bråvåkne om nettene, fra et flash-back av at doktoren kom inn i rommet vårt, at jeg ser ryggen til jordmoren i det hun springer ut av rommet med Lone, eller synet av den lille babyjenta mi på 2334 gram som lå tilkoblet elektroder, CPAP, veneflon, medisiner osv.

Jeg ble å spørre dem rett ut; "vil hun klare seg?" Men de turte ikke gi meg noe svar på det enda. Heldigvis fikk de tak i en veldig ordentlig hjertespesialist som kom å undersøkte henne før hun reiste innover til Riksen. Han fant en mulig diagnose men turte ikke si noe annet til oss enn at datteren vår hadde et svært uvanlig hjerte.
Vi fikk ikke muligheten til å være med i samme transport som Lone-Leandra inn til riksen, så Niklas og jeg be sendt etter i en taxi. Turen inn til riksen gikk så sent. Kom Lone seg trygt inn? var hun der når vi kom frem? tankene raste gjennom hodet på meg.

Vi ble tatt veldig godt imot på Riksen, og de sto klare til å undersøke henne med en gang. Der inne tok det ikke lang tid før vi fikk beskjed om at en spesialist ville snakke med oss. Lone-Leandra har en hjertefeil som heter Kongenitt Korrigert transpossisjon. Det vil si at de to store kammerene i hjertet hennes har byttet plass, slik at i dag er det den svake hjerte delen som gjør den tyngste jobben, og omvendt med den andre. Hun har til nå ingen andre tilleggsfeil på hjertet sitt, så hun har sluppet unna noen operasjon så langt. Vi går nå kun og håper på at hun får en barndom uten problemer, men de tør ikke si noe da dette er så sjeldent tilfelle og de vet aldri når hjertet svikter.
Legene på riksen var så profesjonelle, og flinke. Vi var der i 3 døgn, før vi ble sendt tilbake til det lokalet sykehuset vårt. Der ble vi værende i 6 dager, hvor oppgaven til Lone var å bli kvitt infeksjonen i kroppen, og hun måtte klare å spise alle måltidene sine fra meg. Dette klarte hun utmerket, og vi fikk mye skryt over at hun var unaturlig sprek til å være født i uke 34..
Tiden hjemme nå blir fokusert på kjærlighet og leve livet, aldri må det noen gang skje henne noe som helst.

Ønsker du å følge Lone-Leandra på bilder ekstra tett, finner du meg også på intagram; "mammablomsten"







22 år, klar for barn nr 5.. Er jeg så gal?

  • 30.07.2015 - 10:45

Dere leser riktig. Nå om dagen har jeg faktisk en del tanker rundt det å bli gravid med vårt femte barn. Dette er noe Niklas og jeg har pratet veldig mye om i det siste. Skjønner jo egentlig veldig godt at folk sier "wow, du er gal".. For det innebærer jo et enormt stort ansvar å ha så mange barn. Som mamma er jeg en person som må ha full kontroll til en hver tid. Frykten for at noe skal skje dem har bare blitt ekstrem etter jeg fødte hjertesyke Lone-Leandra. Til en hver tid har jeg fått en liten spurv på nakken som hvisker meg "Pass på, nyt tiden, du vet aldri når det tar slutt". Barna mine må ha det trygt og godt, og i tillegg er jeg veldig opptatt av at de skal få all min oppmerksomhet, så de får den omsorgen og kjærligheten et lite barn fortjener. Veldig ofte får vi spørsmål om hvordan vi klarer å unngå søskensjalusi. Det tror jeg hvert fall i vår situasjon handler mye om at vi er veldig opptatt av å inkludere alle barna, og være åpne på kommunikasjonen selv om de er små barn. De skal få vite alt som det er og ingen av de skal settes til siden. - Uansett hva og når.

Selv er jeg bare 22 år gammel, og har rukket å oppleve meningen med livet veldig tidlig. Fra jeg ble gravid som 17 åring til i dag, har jeg faktisk enten gått gravid med ny spire, eller så har jeg ammet en liten baby. og vet dere hva? Jeg hadde aldri gjort om på de valgene jeg har tatt. Jeg er en mamma...

Våre to eldste gutter er nå på sommerferie hos sin bestemor for aller første gang, noe jeg kjenner er veldig rart og ensomt. Det er kanskje ikke så rart at barna våre er så ekstremt hjemmekjære, ettersom vi så og si aldri har barnepass, og de er vandt med å ha mamma og pappa rundt seg.

I dag benyttet jeg anledningen til å sette de to yngste barna i tvillingvognen å komme meg ut på en liten treningsøkt. Endelig var været med oss, så vi slapp masse tepper og regntrekk! Det er nemlig ikke så enkelt å ta seg tid til å prioritere det å få tilbake kroppen min etter fire tette svangerskap, så fremover må jeg bare bli flinkere til det!
Nå står frokosten klar, i går kveld laget jeg en god Chiapudding.
Adriel og jeg fant litt markjordbær på turen i dag, som smaker fortreffelig sammen med mandler på chiapuddingen.






Nå har jeg også endelig opprettet meg en instagram-bruker, følg oss gjerne der. "Mammablomsten"

Ønsker dere en fin torsdag. :)







 

 

Det komplette kaos..

  • 29.07.2015 - 11:16

En liten jente på 5 mnd. som skal ammes, en hund som skal luftes, tre små ponnier som skal mates, tre små gutter som er full ladet med energi, frokost som skal tilberedes og spises før det er dags for dagens koselige eventyrstund er hva jeg vil si er en helt perfekt morgen, og en nydelig start på dagen. For andre ville dette kanskje blitt definert som det komplette kaos?

Mannen min reiste av sted 07.15 i dag tidlig, og det blir nok sene ettermiddagen før han er tilbake fra jobb. Ettersom været er veldig vått og kaldt og det ikke er helt gunstig å ta med en forkjølet lillesøster ut, så tenkte barna og jeg å tilbringe tiden inne med diverse aktiviteter. I løpet av dagen blir de to eldste guttene hentet, for de skal nemlig av sted på noe spennende.
Som jeg skrev tidligere så er min datter født hjertesyk, og jeg tror jeg vil dele fødselshistorien min og litt om hvor tøff start på livet hun fikk. Dette er noe jeg må bruke litt tid på, da jeg ikke har klart å snakke så mye om det enda.







Er jeg virkelig den eneste 22 åringen som har født fire barn?

  • 28.07.2015 - 23:59

Denne tanken slår meg veldig ofte ettersom jeg gang på gang blir spurt om dette er en spøk.. Selv for på føde/barsel kunne dem ikke tro at jeg som er så liten og ung, hadde født mitt fjerde barn.

Ung som jeg var, 17 år gammel i oktober 2009 traff jeg mannen i mitt liv. Allerede 5 mnd. etter vi traff hverandre gikk han ned på kne på en strand i Thailand. Svaret fikk som følger en positiv graviditets test, og jeg fødte vår Noah-Nathaniel i januar 2011. Lykken var stor da vi fant ut at spire nummer to satt allerede 3 mnd. etter fødsel, og Milian-Mattheus var på vei. Samme året, september 2011, på min 19 års dag sto jeg hvit brud, med en sprell levende liten tass i magen. Milian meldte sin ankomst prematurt i uke 35 i januar 2012. Dette var moro, Niklas og jeg mestret virkelig å være foreldre, og vi var mer forelsket enn noen gang. Nå hadde vi jo to tette, så hvorfor ikke kjøre på med et lite mirakel til? Adriel-Amadeus var på plass i min mage med en gang, jeg skulle bli trebarnsmor. Også skulle jeg få enda en liten gutt. Kjempe stas!
Noen få måneder gikk, vi ble eiere av et lite småbruk, og alt lå til rette for at et lite barn til skulle ankomme familien vår. "Gale" som vi var, kjørte vi på og Lone-Leandra satt som et skudd, på første forsøk. Nå var det bare å glede seg, for det viste seg nemlig at vår etterlengtede lillesøster var på vei. Vi var til hyppige kontroller, pga. jeg tidligere hadde født prematurt, og vi ble gang på gang forsikret om at vi hadde en frisk liten pike i mors mage. Den 18.02.2015, i svangerskapsuke 34 fikk vesla det travelt, og ut kom henne. Det viste seg da at hun hadde en svært sjelden alvorlig hjertefeil. Etter denne dagen ble våre liv snudd på hode.. 
Fra nå av kommer jeg til å dele alt hva det innebærer å være en ung mor som har fått smaken på lykken av mange barn..        


 




June-Maria

Sammen med min ektemann Niklas, har jeg fått 5 små barn, tre gutter og to jenter som er født i 2011, 2012, 2013, 2015 og 2016! Jeg skriver om livet som ung mor til mange små. For spørsmål om reklame/sponsorinnlegg på bloggen kan dere kontakte meg på; junemaria-sr@hotmail.com

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no