24 år & gravid med NR.6 - Lykken Er Mange

Jeg sovnet på lekeplassen med barna

  • 24.03.2017 - 19:55

Hei på dere.

Denne uken har nærmest flydd avgårde for oss, samtidig som vi har fått unna en hel masse. Jeg har fått vært på kontroll hos jordmor, hos politiet, gjennomført noen viktige møter som blant annet med advokaten vår, men viktigst av alt har jeg koset meg med mine fem skjønne og Niklas. Her om dagen la vi alt til side, og gikk oss en lang tur. Niklas, jentene og jeg. Vi kjøpte oss en god lunsj og satt oss på en benk her i nærheten. Til slutt avsluttet vi turen med et stopp på lekeplassen her i feltet. Fy søren for en innsats noen av de her i området gjør for at barna her skal ha en trygg og fin lekeplass å få leke ved. Vi har et veldig godt nabolag!

Det var så deilig å sitte i solen imens Esthelle slappet av i vognen, og Lone lekte i sanden. Å nei, her skal frøken leke og kose seg imens vi skal se på. -JEG klarer alt selv nå, og JEG skal ikke ha hjelp!- akkurat slik er det for vår lille bestemte toåring nå om dagen.

Jeg satt så godt inntil Niklas på benken at jeg sovnet et lite øyeblikk med solen i fjeset. Ting begynner å falle på plass i forhold til det jeg står i nå om dagen, og jeg føler endelig at jeg har gjort det fullstendig riktig. Jeg forteller meg selv ofte hvor viktig det er for samfunnet, men også hvorfor det er viktig for meg selv som mamma og som bare June.

Dette er det verdt å feire

  • 21.03.2017 - 19:50

Da jeg våknet i dag, krøp Niklas inntil meg og hvisket "gratulerer med dagen!". Ikke klarte jeg å huske hva det var han gratulerte meg for, for ikke har jeg bursdag, og ikke har jeg "fødedag"! Jeg jattet bare "takk, takk" før det gikk opp for meg hvilken dag det er. Det er jo 21.03.2017, nemlig 7 år siden Niklas gikk ned på kne på Freedom beach i Thailand.

Jeg ble selvsagt veldig glad og overrasket over at han hadde husket på denne dagen. For mange er det kanskje ikke noe å feire, men for oss småbarnsforeldre er det veldig fint å ha slike dager hvor vi er ordentlig kjærester og fokuserer på hverandre.

Siden Niklas har permisjon nå, er han hjemme med meg og jentene på dagtid. Vi reiste en tur til Herkules her i Skien, hvor vi shoppet litt før vi satte oss ned på Peppes pizza og spiste en god lunsj sammen med jentene. Like etter var det tid for time helsestasjonen, før vi tok turen til Larvik hvor jeg hadde time.

Nå i kveld skal vi lage en bedre middag, og kose oss i hverandre sitt selskap. Rett og slett feire kjærligheten, Jeg skal tenne stearinlys, finne frem klær til i morgen, rydde litt og henge opp en klesvask imens Niklas steker biff og klargjør middagen.

Jeg håper dere har hatt en fin tirsdag ❤

Tiden går skremmende fort

  • 21.03.2017 - 17:22

Det skal sies at nå er vi inne i en ny periode, vi ikke har vært inne i noen gang. Vårt eldste barn er nå 6 år, og skolegutt til høsten. Å milde måne, skolegutt til høsten, sa jeg det?! Klyp meg i armen, dette går virkelig unna.

Forrige uke hadde Noah-Nathaniel besøksdag på skolen han skal begynne på, noe vi syntes var utrolig kjekt. Vi hadde avtalt på forhånd at Noah-N og jeg skulle komme på besøk, se skolen og få være litt med nåværende førsteklasse. Jeg møtte opp med en super spent liten gutt, som antageligvis var like spent som mammaen. Kanskje nesten, for jeg må ærlig innrømme å si at for meg så er dette veldig stort, det føles som en velsignelse, og jeg er så vanvittig stolt over den kjekke seksåringen jeg møtte opp med.

Dagen gikk kjempe fint, han ble litt kjent med noen barn og gleder seg allerede veldig til å bli skolegutt.

Nå har vi allerede startet jakten på den perfekte gode 1.klassesekken, og resten av utstyret han trenger til skolestart. Vi er kanskje litt tidlig ute, men hva er vel bedre enn å møte godt forberedt?

Hele familien på langtur

  • 18.03.2017 - 16:14

Fy søren for en utrolig nydelig dag! Jeg våknet kvart på 10 i dag, med en smørblid Esthelle. Niklas og de fire andre barna var nede og spiste frokost, og ventet på at vi to siste skulle komme ramlende. Vi hadde nemlig pakket i går, og var mer enn klare for og reise oppover til Valdres hvor vi skal være til i morgen.

Kjøreturen hver vei tar omlag 4 timer med et stopp midtveis. Barna elsker og kjøre bil, og de pleier å sove litt, synge og koser seg! I dag stoppet vi på Vik, hvor vi spiste boller og drakk sjokolademelk ;)

Esthelle og Lone syntes det er så kult å kjøre bil når guttene er med, for de to eldste sitter bakerst slik at jentene ser dem. Nydelige Adriel står for underholdningen dersom søstrene begynner å bli litt lei. Noen sanger og et eventyr så er stemningen tipp topp igjen. For oss finnes det ikke noe som er bedre enn å høre fem små som ler og koser seg sammen.

Vi har i dag på veien diskutert litt dette med bilbytte. Når babyen kommer i august, trenger vi jo egentlig en større bil, men jeg ser virkelig ikke for meg selv i en større bil enn de vi har nå! Vi har i dag to syvsetere, en Touran og en Sharan. Da jeg gikk gravid med Esthelle kjøpte vi en helt ny vw Sharan, hvor alle fem setene baki har ISO-fix feste, og det er god plass til tre seter i bredden på den midterste raden i bilen. Det er også god plass på de to bakerste setene. Det er forsåvidt plass til tre seter i bredden i Touranen som vi har også, men der er det ikke iso-fix i alle setene baki, og generelt mye dårligere plass enn i Sharan. Å få med seg barnevogn når alle syv setene er oppe i Touran er helt umulig. Jeg har virkelig lagt en elsk for sharanen min, så jeg tviler sterkt på at den blir byttet ut. Den er vanvittig sikker, firehjulstrekk og har så langt bringet familien vår trygt frem dit vi ønsker. Det får i såfall bli Touranen som blir byttet ut!

Fem ting dere ikke visste om June-Maria

  • 17.03.2017 - 07:03

God fredagsmorgen til dere. Siden det er en stund siden jeg laget en lignende liste, har jeg lyst til å gjøre det igjen i dag. Så her kommer det fem ting dere ikke visste om meg;

1. Jeg takler ikke å spise tørt brød, og naturligvis serverer jeg ikke barna mine det heller. Vi må ha et nytt brød for hver dag!

2. Jeg føler meg langt mer selvsikker som mamma, enn som "bare" June. Når jeg er med barna mine er jeg trygg, imens når jeg er alene føler jeg meg annerledes.

3. Jeg har vanvittig flyskrekk. De høye lydene og vibreringen gjør meg uvel, og for hvert barn jeg har født, desto mer og mer redd for å fly har jeg blitt!

4. Som barn ville jeg ikke reise til syden. Jeg husker kun at jeg var på Kreta som 8-åring, og Mallorca som 12-åring. Derimot i voksen alder elsker jeg å reise med mine egne barn, og la de få oppleve andre land. Jeg kunne lett bodd i syden et år, men på grunn av oppfølging av hjertebarnet vårt, skole og jobb så er det ikke aktuelt!

5. Da jeg var ferdig med videregående skulle jeg egentlig reise til Thailand, og jobbe som resepsjonist og reiseleder. Men jeg ble gravid med Noah-Nathaniel og hadde det altfor trygt og godt hjemme sammen med Niklas til at jeg ville reise fra han.

Bestefar Roger

  • 13.03.2017 - 19:12

Jeg har så lyst til å skryte litt av barnas bestemor og "bestefar Roger" i Valdres. De to er unike for oss, og stiller virkelig opp på alle mulige måter. Dagen før visning sto det igjen en del småting som skulle gjøres klart, og Roger stilte opp en hel dag og kveld hvor han hjalp oss! Siden eldstegutten vår trenger litt trening på å kunne være litt borte fra Niklas og meg, så foreslo de at Noah kunne få komme til dem noen dager alene. Vi møtte Roger i Sandvika på torsdag, slik at vi skulle slippe å kjøre hele veien opp.

De to første kveldene gråt gullet litt før leggetid, fordi han savnet oss her hjemme. De neste dagene nå har gått utrolig bra, og han virkelig koser seg! I mens bestemor er på jobb, får han kose seg hjemme med bestefar Roger. Jeg får daglig bilder av gullet vårt, og det er ikke tvil om at han har det bra! I dag fikk jeg tilsendt et bilde hvor han har laget en snømann.

Jeg merker mer og mer at det er ikke bare Noah som har godt av å trene på litt avstand. Både Niklas og jeg har godt av å lære oss og la barna være litt borte hos besteforeldrene sine, så det er godt for oss at vi har enestående besteforeldre i Valdres 💗

Jeg bestilte time til abort

  • 13.03.2017 - 15:09

Skal jeg fortelle dere en ting jeg ikke er stolt over i dag, og egentlig angrer ufattelig mye på? Et par dager etter jeg fikk vite at jeg var gravid igjen, ringte jeg til gynekologen/fødselsoverlegen som følger meg i mine svangerskap. Jeg var usikker på om jeg ville klare å fullføre dette svangerskapet sånn som ting er nå. Ikke fordi at jeg ikke skulle klare ansvaret og det å gå gravid, men jeg var redd for at noe kunne gå galt på grunn av stress, og at babyen kunne bli født ekstremt prematurt fordi jeg hadde det stressende. Jeg hadde en tøff julehøytid, og var veldig sliten da jeg den 03.januar 2017 sto med en knall positiv test i hånden.

Jeg fikk time allerede samme dag som jeg ringte, hvor jeg brøt sammen. Jeg fortalte om alt jeg går igjennom nå om dagen, og hvilket modig valg jeg har tatt for å få en rettferdighet i livet mitt. Svaret var klart; jeg ble frarådet på det sterkeste, det var absolutt ikke meg å kunne utføre en abort. Hverken jeg hadde hatt godt av det, barnet hadde ikke hatt godt av det, så hvem skulle det da vært godt for? Jeg fikk høre at om det er noen som klarte å bære frem et barn i denne situasjonen, så er det meg. Jeg er en utrolig sterk jente. Barnet i magen har vi ønsket oss, og alt ligger til rette for at familien vår kan bli større. Ultralyden ble tatt, og jeg var 100 prosent sikker med det samme. Selvfølgelig skal jeg ha babyen min, og det finnes ikke tvil om at jeg skal klare det. Det lille nydelig menneske som vokser i magen min, skal jeg kjempe for. Jeg skal oppfostre det, og gi barnet en oppvekst full av kjærlighet.

Allerede etter den timen kjente jeg det: Aldri i mitt liv om jeg kunne tatt abort. Både fastlegen og jordmoren min støtter meg fullt i det jeg står i nå, og det finnes ikke tvil om at jeg har tatt mange riktige valg. Jeg er så takknemlig for at jeg har så mange rundt meg som støtter meg, og som minner meg på hvor sterk jeg er. Jeg har allerede fått et så sterkt morsinnstinkt for det lille vesenet som spirer og gror i magen min, at det er vanskelig å sette ord på. Vi gleder oss enormt mye til å møte babyen, og den lille er så høyt elsket at jeg føler meg så velsignet. 💗

Hva Niklas tenkte og hvordan han reagerte da jeg nevnte stille og forsiktig ordet abort, har han lyst til å fortelle dere om i et eget innlegg, så det kommer snart.

Når jeg var på det såreste

  • 12.03.2017 - 18:22

Er det en ting jeg skulle ønske at jeg ble fortalt mer om før jeg fikk barn, så er det om disse barseltårene. For hvorfor forklarte ingen meg at de kommer helt uforberedt, og fullstendig uanmeldt kort tid etter fødsel? For hvert barn jeg har født så kan jeg vel si at det nærmest har blitt mer og mer intenst.

Jeg vil fortelle dere om hvordan jeg hadde det etter fødselen med femtemann som ble født 01.05.16 Det er ikke mange jeg har fortalt det til, for jeg har syntes det har vært så enormt sårt. Det har på et vis vært slik at jeg ikke har ønsket å snakke om det, derfor har jeg latt være. Fødselshistorien min har jeg heller ikke delt, noe jeg ikke helt forstår selv. Jeg hadde jo den desidert beste fødselen jeg kunne drømt om, under fullstendig kontrollerte forhold. Jeg hadde en vanvittig dyktig og rolig jordmor som jeg virkelig jobbet godt med. Vi var så heldig at vi fikk barnepleieren vi også hadde da jeg fødte Adriel i 2013. Men det er noe som gjør at jeg har holdt mye tilbake.

(Bildet er tatt når vi var på kontroll på sykehuset 9 dager etter fødselen med Esthelle)

Den 18.02.2015 fødte jeg fjerdemann. Lone kom til verden i uke 34, og med en sjelden hjertefeil. Jeg ble ikke trodd da jeg ankom føden på et annet sykehus. Det var første gang jeg skulle føde på dette sykehuset, så de kjente ikke til meg og mine styrtfødsler. Det som skal være den fineste opplevelsen i livet, ble snudd til et rent mareritt. Et helvete jeg ikke helt klarer å sette ord på.

Allikevel så gjorde denne opplevelsen noe med meg, som jeg har fått kjenne på daglig etter denne dagen. For første gang har jeg fått kjenne på en frykt for å miste et barn. Jeg ble fraskilt skatten jeg hadde båret på i mange måneder, frem til legene vise at hun var stabil. Jeg var på mitt såreste, samtidig som jeg var på mitt lykkeligste.

Da jeg skulle føde Esthelle hadde jeg allerede vært på sykehuset til samtale. Jeg ble fortalt av noen av mine nærmeste at jeg måtte bare ta meg sammen og skjerpe meg, for jeg hadde ingenting å være redd for. <<Det var bare noe forbanna tull.>>

Denne gangen ville jeg tilbake til Tønsberg, hvor de kjenner meg og jeg vet at jeg er trygg. Det er mye mulig jeg var dypt uheldig med opplevelsen jeg hadde i Skien, men når jeg sto med valget i egne hender, så var det enkelt for meg å vende tilbake til sykehuset hvor jeg hadde tre fantastiske fødsler bak meg.

Jeg ble garantert at alt skulle være under kontroll, og de skulle passe godt på fosteret mitt og meg under fødselen. For meg var det ekstremt viktig å kunne få babyen på brystet og ikke bli skilt fra barnet rett etter fødsel. Jeg har ikke telling på hvor mange netter jeg gråt før min femte fødsel. Ikke fordi at jeg gruet meg til å føde, men jeg var redd for alt som faktisk kan gå galt. Med fødselen til Lone friskt i minne, var jeg livredd for at noe skulle skje. Det viste seg at fødselen gikk strålende, og jeg fikk ha babyen hos meg en stund før hun måtte over på nyfødt intensiv, hvor hun trengte litt pustestøtte. For meg gikk dette veldig bra de første timene. Dagen etterpå snudde alt.

Legen hørte en bilyd på hjertet til Esthelle, og jeg følte at alt jeg hadde opplevd med Lone skulle komme om igjen. Jeg gråt og gråt, og var helt i fra meg. Jeg kunne ikke se på babyen min uten at jeg følte at jeg hadde feilet. Jeg hadde ikke klart å bære henne frem lenge nok til at hun slapp å ligge i en åpen kuvøse. Niklas kunne ikke stryke på meg uten at jeg brøt sammen i gråt. Jeg måtte spørre sykepleierne om lov til å holde barnet mitt, og jeg måtte legge henne fra meg i et annet rom når jeg skulle sove. Allikevel var det viktig for meg at jeg sto opp hver tredje time om natten, slik at jeg kunne ta stellene selv.

Heldigvis var det bare to døgn hun trengte å ligge med pustestøtte, men vi ble naturligvis værende på sykehuset en uke til sammen. Hun var utrolig sterk, noe som ga meg styrke underveis i oppholdet vårt. Heldigvis hadde vi tre av søstrene mine som virkelig stilte opp for oss, og hjalp oss med barna hjemme slik at Niklas kunne få være hos oss. Jordmoren som tok imot eldstemann kom innom rommet mitt for å snakke om fødselen min. Jeg kunne ikke mer enn si hei til henne før jeg brøt sammen. Jeg følte meg som en stor vandrende tåre. Jeg følte meg så sårbar, redd og stolt på en og samme tid. Plutselig kunne jeg smile og le igjen, før jeg følte meg alene og forlatt i det andre øyeblikket. Det høres jo helt tullete ut nå når jeg skal fortelle om det, men det er jo fullstendig normalt. Jeg skulle virkelig ønske at disse barseltårene var snakket mer om! I barseltiden sitter det mange mødre og gråter med ulike følelser i sving. Man føler seg så sårbar og unormal fordi man kanskje ikke er forespeilet om at det er helt normalt.

Jeg må fremover fokusere på at jeg har fire fantastiske fødsler bak meg, og en helt forferdelig fødsel bak meg. Jeg vet at jeg er i de tryggeste hender, og vi har allerede planlagt ukene mot slutten. Vi skal til enhver tid ha en i familien på besøk de siste ukene, slik at når det braker løs så er vi forberedt. Jeg gleder meg veldig!

Det kunne vært dramatisk verre

  • 12.03.2017 - 14:56

Siden alt ser ut til å være bra for Lone med sin hjertefeil, så hender gitt meg troen på at dette skal gå bra. Naturligvis vil vi kanskje møte på litt utfordringer i fremtiden, men vi har valgt som foreldre og tenke positivt, og styrke henne på alt hun er god til. Jeg er også medlem av en gruppe på Facebook hvor vi er foreldre fra hele verden som har barn med denne hjertefeilen. Jeg ser jo at det kunne vært dramatisk mye verre for vår lille jente.

Legene i England fortalte oss at hun er et lite mirakel som vi skal ha stor tro på at vil få et godt og verdig liv. For de av dere som lurer på hva hjertefeilen hennes egentlig betyr så kan jeg kort fortelle at det er kammerne i hjertet hennes som har byttet plass, slik at det i dag er den svakeste hjertedelen som gjør den tyngste jobben, og omvendt. Hun har heller ingen andre feil på hjertet sitt, noe som er svært uvanlig for denne hjertedefekten. Vi har på en måte hatt veldig hell i uhellet. Det er godt å vite at det finnes et par alternativer dersom hjertet hennes svikter, men vi skal fortsette å tro på et mirakel fra himmelen. Som dere vet så er vi en kristen familie, så for oss er det godt å ha et håp og noe å tro på. Vi er så takknemlige for at vi har det lille mennesket i vårt åsyn, så vi tar ingenting forgitt.

Utrolig nok så har jeg lært meg å være hjertemamma uten at det har tatt noe betydning i hverdagen vår som småbarnsforeldre. Selvfølgelig krever det litt ekstra når hun spiser lite og ofte, og trenger ofte hvile. Det skal planlegges i hverdagen, slik at hun til er hvert måltid får riktig mat for hennes behov. For tiden er det fokus på fet mat, slik at vi skal få opp vekten hennes. Til kontrast har vi fire søsken her som ikke skal ha all dette fettet og som ikke har det ekstra behovet for å oppmuntres til å ville spise.

Guttene her syntes det er utrolig gøy de dagene de klarer å få med Lone på sjørøverjakt under måltidet. Det vil si at guttene tar mat på sine asjetter, også skal Lone komme å røve litt av hver av dem. Det er like stor suksess hver gang, så det kan jeg anbefale andre foreldre med småspiste barn. Guttene gjør liksom et nummer ut av det, og syntes selv at det er skikkelig stas. Andre ganger bytter vi på slik at det er guttene som røver mat :)

Livstegn fra den lille?

  • 10.03.2017 - 19:05

Jeg har allerede i noen dager nå kjent liv fra den lille som vokser i et enormt tempo. Jeg trodde først jeg kjente feil for den første gangen var i søvne. Jeg våknet med et stort smil om munnen og skjønte fort at det var ikke noe jeg drømte eller innbilte meg, men det var faktisk den lille i magen som sparket.

Jeg fikk følelsen av at h'n forsøkte å signalisere at "Halo mamma, jeg lever og jeg har det veldig trygt og bra".

Jeg ble helt i hundre og dultet til Niklas. Hans svar var "ja i den sorte boken min står det at det var i uke 13 du har kjent spark med alle sammen." -Han og den sorte boken sin hvor han skriver ned høydepunkt og oppturer med barna. Det var ganske spesielt, for den dagen hadde Niklas og jeg et gift i fem og et halvt år, så det var en spesiell dag for oss.

Nå kjenner jeg liv enten jeg sitter eller ligger, og jeg elsker det. I stad når jeg satt i badekaret kjente jeg masse aktivitet, og jeg blir like stolt hver gang. Selvom jeg har opplevd dette fem ganger før, så er det like spesielt og stort hver gang. Det er en helt vanvittig følelse som jeg egentlig ikke klarer å beskrive hvordan føles. Det eneste jeg kan sammenligne det med på dette stadiet er som en liten fiskehale som spreller. Om noen uker får barna og pappaen også kjenne, noe de gleder seg veldig til. Sparkene endrer seg til mer kraftige før de mot slutten skal bli seige dult og romsteringer. Det eneste jeg syntes har vært direkte ubehagelig var de gangene Esthelle veltet seg rundt fra seteleie til hodeleie. Det var direkte ekkelt, og jeg ble fysisk uvel av det.

Nå skal jeg ligge på sofaen når alle barna er i seng, og håpe den lille vil vise litt livstegn fra seg ❤

Svangerskaps oppdatering: uke 14!

  • 09.03.2017 - 20:26

I dag satt Milian lenge og koset med magen min på pleddet foran peisen, og han spurte med sin vakre, skjønne stemme "du mamma? Kjenner h'n om jeg susser og stryker deg på magen?" Jeg forklarte han at nå er den lille så stor at h'n kjenner berøring fra utsiden av magen min. Jeg forklarte også at om babyen ligger i "feil" leie under ultralyden, så tar doktoren og dunker litt forsiktig på magen min med apparatet sitt, så flytter den lille på seg.

Han ble så fascinert og ville prøve å dulte forsiktig på magen min. I morgen skal jeg legge ut et klipp av Milian som synger nattasang for babyen i magen, så hvis dere vil få det med dere, så følg med på Instagram @Lykkenermange

Det har først gått opp for meg nå de siste dagene, hva vi faktisk venter oss. Jeg har jo vist i mange uker nå at jeg skal bli mamma igjen, men det er noe med det at når det går i hundre om dagene, formen har vært helt vanvittig bedriten, så har jeg svevd gjennom dagene. Jeg har så langt dette svangerskapet gått ned 8 kilo, og svelger fremdeles innpå med næringsdrikker fra apoteket.

Å ha hyperemesis er virkelig krevende, men jeg har lært meg hvordan jeg fungerer med det. Jeg syntes vanlig svangerskapskvalme var pyton, men de fire siste gangene har jeg hatt ekstrem kvalme, og virkelig fått kjenne det! Rundt klokken 02 og 05 hver eneste natt så sitter jeg på sengekanten og spiser et par knekkebrød med -KAVIAR med gulost oppå-! Oh Yes. Kaviar av alle ting! Høres nok ikke veldig fristende ut, men jeg har funnet ut at den kombinasjonen gjør susen for meg. Før i tiden så var jo kaviar et ordentlig godt tips mot sjøsyke, så derfor fant jeg ut det for noen svangerskap siden, at det er søren meg noe i det! Jeg spiser smått gjennom hele døgnet, og tro det eller ei, så fungerer det å bruke litt energi for å få litt energi. Frisk luft er gull! Vekkerklokke, lukter og stress er utløsende faktorer, som får meg til å henge over toalettet.

Uansett, vi er nå i svangerskapets 14 uke. Den lille vokser perfekt, og følger sine mål. Jeg får utrolig god oppfølging hos Ebbe Grønvold i Larvik, noe som er betryggende for meg. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; jeg hadde ikke gått gravid om jeg ikke viste at jeg kunne få ha oppfølging hos han.

Jeg var en gang et lite barn jeg også...

  • 08.03.2017 - 16:35

Siden Niklas er å henter i barnehagen og skal en tur til byen med alle fem barna, er jeg hjemme og gjør ferdig middagen. Jeg fikk lyst til å legge ut et innlegg her jeg sitter. Det er så deilig og få en god time helt alene, hvor det er helt stille i huset. Det eneste jeg hører er peisen som knitrer, og Sofia som tusler rundt på gulvene her. Det sneen daler ned ute, og inne lukter det stek. Endelig begynner jeg å se at det kaoset jeg står i, er verdt det. Jeg ble fortalt at det kommer til å bli tøft, men for meg har dette allerede vært tøft i lang tid. Det nye er at jeg tør å snakke om det, og jeg må rippe opp i ting jeg har forsøkt å fortrenge. Jeg ser på barna mine, og tenker at de fortjener at jeg står sterkt nå. Selv fortjener jeg en selvverdighet, og jeg vil gå frem som et eksempel. Jeg har tre sønner som skal lære hvordan man oppfører seg, og jeg vil lære mine døtre hvordan man skal bli behandlet. Jeg er en mamma, og noe av oppgaven min er å lære og veilede barna mine til hva som er rett og galt. Jeg lovet dem å ta ansvaret i det jeg fikk vite at de vokste i livmoren min. Det betyr at jeg skal beskytte dem, men kanskje alltid vil jeg ikke klare å beskytte dem mot alt. De skal i hvert fall aldri føle at jeg sviker dem, slik jeg selv er blitt sviket. Jeg vil aldri lengre feie noe under en stol, i håp om at det blir borte bare jeg holder kjeft. Spesielt vil jeg ikke holde kjeft lengre, fordi noen av de jeg er uendelig glad i ber meg om å holde munn. Hvor er dem, og hvor er egentlig deres evne til å beskytte meg? Jeg var en gang et lite barn jeg også.

Jeg sitter også på nettet, og kikker litt i airshoppen. Det har seg nemlig slik at jeg har utfordret meg så til de grader, og skal bli med på noe jeg egentlig ikke hadde trodd jeg selv skulle utfordre meg selv til. Plutselig om veldig kort tid så skal jeg ut å reise igjen, nemlig til syden! Jeg kjenner at jeg både gruer meg men samtidig gleder jeg meg vanvittig til sol, varme og god mat. Jeg skal sole meg, fokusere på meg selv og dere!! jeg skal faktisk ut å reise uten en liten på fanget, uten barnevogn og uten en koffert smekket med babymat, klær og det som hører med å reise med barn. Skjønner dere at jeg gruer meg litt samtidig som jeg gleder meg? Jeg har så smått funnet frem sommertøyet mitt, som jeg også brukte da vi var i Thailand da jeg gikk gravid med Esthelle. Litt nytt er bestilt, og så fant jeg ut i dag at jeg må ha ny bikini, da toppen på den ene jeg hadde når jeg ammet er altfor stor og den andre er altfor liten. Utrolig hva en graviditet gjør med puppene. Nå må jeg skyndte meg å lage saus og få kokt poteter og grønnsaker, slik at middagen står klar til mine kjære kommer hjem. Håper dere alle har hatt en fin onsdag. 


 

Niklas: -når fem barn skal gjøres klare om morgenen

  • 08.03.2017 - 14:33

I dag startet vi dagen utrolig nok ved hjelp av vekkerklokke klokken 06:30. Det er som regel slik her hjemme at dersom vi alle skal tidlig avgårde samtidig, så skal barna sove. Imens dagene hvor vi har god tid om morgenen så skal de sprette opp av sengene før det knapt er menneskelig å åpne øynene.

Vi hadde satt avreise med deadline klokken 07:15, men kom oss ikke avgårde før 07:27 presis. Gutta ble levert i barnehagen, i mens resten av oss reiste til sykehuset i Tønsberg, hvor Lone hadde time hos barnelege. For de som tror at det er en lek å vekke, stelle, mate og klargjøre nister til fem barn, så kan jeg bare si at det kreves rutiner. Som regel så går vi alle syv sammen på badet, og det går som en drøm. Vi hjelper hverandre med strømpebukser, knapper og glidelåser.

Når det kommer til pålegg til brødskivene er det gjerne på dette tidspunktet vi møter våre daglige utfordringer. Som alle andre hverdager er svaret nei til syltetøy, men allikevel så er odsen stor for at vi møter på spørsmålet. Den ene vil ha babypølse, en vil ha prim, en annen skal ha brunost, en leverpostei og den siste skal ha gulost. Alle fem får sin daglig porsjon av grønnsaker, som oppskåret paprika, agurk og tomat. Deretter er det klart for yttertøy, noe som en sjelden gang kan by på utfordringer ettersom en litt bestemt treåring og en kranglefant på to år, ikke skal ha på seg nok mengde tøy for temperaturene. Sånn generelt så er vi klare etter en time om morgenen!

Det gikk veldig fint på sykehuset, og vi reiste hjemover med et smil om munnen. Nå har jentene og jeg klargjort skinkesteken, og fått satt den i ovnen. June jaget jeg i seng like etter at vi kom hjem, for jeg kunne se på henne hele veien hjem fra Tønsberg at hun er sliten i dag. Gutta skal vi hente tidlig i dag, for jeg har lovet dem en "spill ettermiddag" hvor vi skal finne frem litt forskjellig brettspill og kose oss sammen. Til og med til en sjelden hverdag å være, så skal vi ha is til dessert! ;)

-Niklas

Nå overtar Niklas stafettpinnen

  • 07.03.2017 - 10:18

Siden jeg er i så varierende form nå, så går det dessverre ut over oppdateringene mine. Jeg har så mange ideer, og ting jeg har lyst til å oppdatere dere rundt, men så daler formen og jeg klarer ikke prestere slik jeg gjerne kunne tenkt meg.

Nå om dagen har Niklas pappapermisjon med Esthelle, noe som gjør at jeg har mer "avslappende" dager. Han står opp med barna, leverer guttene i barnehagen og tar seg av jentene på dagtid. Siden han nå har "overtatt" stafettpinnen litt, tenkte jeg å også overlate bloggen litt til han. Niklas skal derfor skrive pappa-poster og hjelpe meg med oppdateringer til dere!

Nå skal jeg sette meg litt i badekaret, og nyte litt alenetid i mens Niklas, Lone og Esthelle tilbereder middag til i ettermiddag.

-Frøken skal ikke- for første gang hos tannlegen

  • 07.03.2017 - 08:15

God tirsdags morgen. Nå hører jeg det flires og lekes nede fra første etasje, noe som er fantastisk å ligge og høre på. Jeg glemmer faktisk det jeg skal når jeg ligger lengre enn resten av gjengen, nemlig hente et par timer ekstra søvn.

I går var det tid for Lone-Leandra sin første tur til tannlegen. Hun ble henvist allerede nå som toåring siden hun har hjertefeil, og spiser lite men veldig ofte. Jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå, da vi har en frøken som vet hva hun absolutt ikke vil. Hun pusset tennene før vi reiste og var i kjempe humør da vi kom frem. Hun har jo vært med brødrene sine, så hun vet godt hva tannlege er.

Når vi skulle melde i fra i skranken at vi var kommet, sa hun stolt navnet sitt selv, og sa selvfølgelig i fra at hun hadde med seg både mammaen, pappaen og Esthelle. Jeg må bare si det, timen gikk strålende, null hull, og hun fikk til og med med seg en premie etter timen, en liten ring som hun viser frem til alle. Det er så herlig, for det er liksom en tid for alt. Uansett når jeg har fem barn (snart seks), så er det like spesielt hver gang. Barna skal oppleve noe for første gang, og de alle får sine opplevelser. Jeg syntes det er veldig spesielt, og liker å være med på alle slike ting barna skal på. Bare om det er en tur til tannlegen eller en vektkontroll på helsestasjonen så syntes jeg det er stas å følge opp barna mine.

Love makes family

  • 03.03.2017 - 18:42

Hei på dere. Håper dere har hatt en like fin fredag som oss. Vi har storkoset oss med familien vår i Valdres, og tok turen til Åsemyren hvor vi tente bål, aket og koset oss i noen timer i nydelig vær.

Til barnas store glede er det jo masse snø her, i stor kontrast til hjemme hvor vi ikke hadde noe da vi reiste avgårde! Vi har siden i går blitt vartet opp hos svigermor, og skal nyte kvalitetstid. Jeg har ofte hørt og lest ordtaket "love makes family", men må sannelig si at "family makes real love" er vel så viktig.

Jeg kjenner veldig på akkurat dette nå om dagen, og er så ufattelig stolt for at jeg er den jeg er i dag, med så mange flotte barn. Jeg tør faktisk ikke tenke på hvordan mitt liv hadde vært om jeg ikke hadde truffet Niklas, og vi sammen hadde fått vår egne familie. Kort fortalt så er familie for meg, mennesker som lever sammen, elsker hverandre, og som beskytter hverandre mot det som er vondt. Man svikter hverandre ikke, og man ber ikke menneskene man er glad i holde kjeft om en sannhet, for å beskytte ulvene. -Ja dere forstår nok at dette har litt i sammenheng med forrige innlegg, og det kan jeg fortelle dere. Jeg er alvorlig sveket av menneskene som skulle beskytte meg og gi meg kjærlighet. Jeg har på den harde og brutalt urettferdige måten fått kjenne på hva jeg i hvert fall aldri kunne klart å gjøre mot de jeg elsker.

-Love makes family and family makes real love-

June-Maria

Sammen med min ektemann Niklas, har jeg fått 5 små barn, tre gutter og to jenter som er født i 2011, 2012, 2013, 2015 og 2016! Jeg skriver om livet som ung mor til mange små. For spørsmål om reklame/sponsorinnlegg på bloggen kan dere kontakte meg på; junemaria-sr@hotmail.com

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no