hits

Kjre dagbok, dette er utfordrende for meg

Den siste uken har utfordret meg til kjenne p flelser jeg ikke vger kjenne p s ofte som jeg burde. Dette blir et personlig innlegg, som kommer rlig rett ut fra meg.

I februar 2017 var vi i Birmingham med vr lille Lone. Niklas, Lone og jeg reiste over for noen dager, kun for at vi skulle f en vurdering av hennes hjertefeil. Vi ble fortalt at vi er s heldige som i dag har jenta vr sammen med oss. At hun klarer seg s ufattelig bra, gleder alle!

Vi ble ogs forklart hvilket mirakel hun er, med et hjerte hvor kammerene har byttet plass, og selve hjertet er plassert mer mot hyre i brystet.

Det er for meg en fryd se hvordan hun tar livet med storm. Hun er den tffeste jeg vet om, med en holdning som sjarmerer de rundt henne. Det er s ekstremt mye personlighet og livsgnist plassert i en liten kropp p knappe 104 cm. Hun utfordrer meg som mamma i nye situasjoner i ny og ned. Hun har en sterk vilje, og sier klart og tydelig i fra om det er noe. Samtidig er hun svrt s omtenksom, og en ordentlig liten kosejente.

Det at hun startet p livets frste aktivitet fikk meg til kjenne p litt av frykten, gleden, stoltheten og ansvaret jeg til en hver tid brer p. Det er ikke lett vre mamma til et hjertebarn. Generelt det vre en mamma innebrer naturligvis mye kjrlighet og bekymring. Jeg visste ikke at jeg kan bekymre meg s mye som det jeg gjr som mamma. Ikke at jeg ikke er trygg som mor, for det fler jeg s absolutt at jeg er. Men dere mdre skjnner hva jeg snakker om? Den redselen for at noe skal skje barna til tross for at man gjr alt i menneskets makt for at det ikke skal hende noe.

Jeg fr til stadighet utfordre meg, men det er ogs p et vis godt. Vet dere, en av de tingene Niklas og jeg ble enige om den dagen vi reiste hjem fra nyfdtintensiv med Hjertebarnet vrt, var at vi skal gi vrt barn akkurat det livet vi ville gitt henne dersom hun ikke bar p et totalt ulikt hjerte enn oss. Jeg er blitt kritisert s mye fordi vi valgte gi Lone smssken. Det er faktisk et ufattelig srt punkt, for Niklas og jeg gjr akkurat hva vi mener er riktig for vrt barn. Senest p den siste underskelsen vr p Rikshospitalet i sommer, sa den dyktige spesialisten at vi gjr en utmerket jobb som foreldrene til Lone. Han sa ogs at det er ikke noe vi kunne gjort bedre enn det vi allerede gjr for den lille jenta vr.

Lone fortjener at vi lfter henne og lar henne f leve. Hun vil vre som andre barn, s derfor m vi la henne vre som andre barn. Hun vil kanskje ikke orke fysisk krevende sportsaktiviteter senere i barndommen sin, men hva s? Vi skal i hvert fall ikke vre de foreldrene som setter henne tilbake pgrunn av vr egen redsel. Redsel for miste vr dyrebare skatt.

Hun skal f akkurat den samme oppveksten som sskena sine, med en grobunn av kjrlighet. Ja, hun er en unik liten skatt med et totalt ulikt hjerte enn hva som er normalt. Men hun er uansett vrt lille mirakel💗

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar