June-Maria, 25 år & mamma til seks sjarmtroll

Jeg forsto plutselig hva det er jeg gjør

  • 29.06.2017 kl.20:35

Da klokken var 11:00 i dag møtte jeg opp på sykehuset med en ekstremt blid og fornøyd Lone. Hun hadde nemlig fått ønske sitt oppfylt, med å kle seg i like klær som mammaen sin. Gjett om det var stas, ikke bare for henne men også for min del. Jeg ser det ganske ofte nå for tiden, at hun virkelig ser opp til meg og ønsker å gjøre de samme tingene som jeg gjør. Jeg må bare skyte inn her at hun er noen hakk mer feminin enn hva jeg er, som egentlig aldri har vært opptatt av smykker, hårpynt og negl-stæsj.

Uansett, vi reiste hjem like glade som vi gjorde da vi kom til kontroll av hjertet hennes, hun har det veldig bra og nå skal det faktisk gå seks måneder igjen til neste kontroll, noe som betyr at det ser meget bra ut nå. Ekstra stas er det når vi får så mye skryt av utviklingen og språket hennes.  Lille skjønne godjenta vår!

Her om dagen fikk jeg et spørsmål fra Milian, som jeg må si satte i gang tankene mine. Visste dere at min opprinnelige hårfarge er den samme som Lone og Milian har? Jeg er født ordentlig rødhåret, men valgte på ungdomsskolen å farge håret mitt brunt. På den tiden var det ofte sleng kommentarer som "rødt hår og fregner, tisser så det regner". Det var ikke kult å være rødhåret, så jeg lot meg rive litt med og farget da håret mitt. Det er noe jeg virkelig har angret på i mitt voksne liv.

Niklas hadde et eneste ønske til vi skulle gå til alters i 2011, og det var at han ville se meg komme opp kirkegulvet med min egen hårfarge. Det var neimen ikke et enkelt ønske å innfri, men jeg la en del innsats i det. Til og med ble jeg svidd i håret, og resultatet ble ikke hva jeg ønsket meg. Jeg har prøvd noen ganger, men ikke lykkes å få tilnærmet min egen hårfarge, slik at mitt eget kan få gro ut.

I hvert fall.. Milian og jeg sto på badet sammen, og han satt på vasken imens jeg ordnet håret mitt. Han kikket på meg med hodet litt på skakken før han utbrøt:
"Under det brune håret ditt mamma, har ikke du sånt hår som meg, Lone og Mathea?"
Jeg svarte relativt raskt på spørsmålet hans, og bekreftet det han allerede visste svaret på.

"Syntes ikke du at det er noe fint å ha sånn hår som oss?" spurte han før det ble helt stille i rommet. Jeg forsto plutselig hva det er jeg holder på med, ved å farge håret mitt. Jeg la umiddelbart fra meg både hårbørsten og rettetangen, slik at jeg kunne gi all min oppmerksomhet til spørsmålet jeg nettopp mottok med åpenbar undring fra min fem år gamle sønn. Jeg ønsker å være et godt forbilde for barna mine, men jeg skjuler og endrer en del av meg selv, som faktisk to av barna mine har arvet etter meg.

"Jo, jeg syntes hårfargen deres er helt fantastisk nydelig! Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne få ha samme farge som dere har, og jeg vil prøve å få tilbake den fine fargen så snart det lar seg gjøre." svarte jeg med full fokus på å gjøre han sikker på at jeg elsker fargen han og hans lillesøster Lone har på håret sitt.
Jeg forsøkte i beste evne å forklare han at jeg hadde først farget håret mitt når jeg var ungdom, og at det derfor var vanskelig å få tilbake min egen farge. Jeg fortalte han også at det var veldig mange som syntes han og Lone har en fantastisk hårfarge, og at han skulle føle seg litt ekstra heldig. Videre fortalte jeg han at jeg var så stolt som har fått to barn som har den samme fargen som jeg har.

Vi endte samtalen om en avtale om at jeg skal forsøke og få tilbake fargen min, for det er den fargen jeg syntes er aller finest.
Så til dere lesere, om det er noen av dere som har en virkelig god frisørsalong å anbefale meg, så la meg vite det, for jeg skal forsøke å bli en ginger igjen! :D
 

0 Kommentarer

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits