24 år & gravid med NR.6 - Lykken Er Mange

En barndom ingen barn skal ha.

  • 21.06.2017 kl.21:01

«Hun Lykken-er-mange dama» hører jeg folk kalle meg for. Ikke bare hører jeg det, men jeg har også selv fått lese at jeg blir omtalt som Lykkenermange-dama. Jeg syntes jo i grunn at det er helt greit, men jeg føler jo på et vis at jeg er June-Maria også.

Er det noe jeg ikke har vært så flink til på bloggen min, så er det å la dere lesere bli kjent med meg som June-Maria. For hvem er jeg egentlig uten de som uten tvil har gitt mitt liv en mening. Hvem hadde jeg vært dersom jeg ikke hadde truffet Niklas, men til syvende og sist, hvem er jeg uten barna mine?

Ok, la meg begynne dette med å være dønn ærlig. Jeg går til psykolog med jevne mellomrom. Ikke fordi jeg er «gal, ustabil, eller psykisk syk», men jeg gjør det i bunn og grunn for barna mine. Jeg trenger å lære meg at denne verden er ikke så farlig som jeg har fått kjenne på kroppen at den er. Barna mine er det kjæreste jeg eier og har, og hadde jeg kunnet hadde jeg pakket dem inn i bomull, gjemt dem i et tårn og latt de få bo som prinsesse Rapunzel. Isolert fra den farlige verden. Nå tenker dere sikkert «farlige verden, hva er det hun mener nå egentlig?» og det skal jeg fortelle dere litt om nå. Jeg føler meg klar for å lette litt på lokket overfor dere lesere, men det er lite MEN med i bildet her. Jeg får ikke uttale meg for mye, da det siden desember har pågått en etterforskning som jeg håper kan vende på alle stener.

La meg ta dere tilbake til disse tankene mine, hvor jeg innerst inne bare vil overbeskytte barna mine, og sørge for at noen aldri noen gang kan skade dem, eller svikte dem.
På instagram @Lykkenermange har jeg delt noen bilder hvor jeg har skrevet litt om dette ansvaret jeg har som forelder. Jeg skal med min makt sørge for at mine barn aldri får oppleve noe av det jeg selv dessverre kan huske tilbake til som min barndom. Jeg tagget et bilde #det-er-ikke-alle-hemmeligheter-som-skal-holdes, og det har selvfølgelig skapt en del spekulasjoner, som jeg vil svare på nå.. Ja, jeg har blitt utsatt for seksuelle overgrep i min barndom.

Jeg klarte i mange år å holde dette for meg selv, før jeg sakte men sikkert etter å ha født mitt første barn fortalte både Niklas og svigermor om min barndom. Jeg har hatt en reise gjennom hele følelsesregisteret, hvor jeg først har vært redd, jeg har følt skam og skyld. Jeg har vært lei meg, sint og såret. Jeg tenkte at dersom jeg aldri sa dette til noen, så kom det ikke heller ut til noen. Der tok jeg grundig feil. Jeg ble mamma og jeg sprakk. Jeg kunne ikke klare å holde på dette lengre. Jeg er nå mamma til fire gutter, og to jenter. Jeg føler at jeg har en plikt som forelder til å beskytte dem, men også lære mine sønner hva som er greit og ikke greit. Døtrene mine skal også lære hvordan de skal bli behandlet. For meg som er utsatt for overgrep av nære relasjoner, vet hvor viktig det er å fortelle barna mine at det er ikke greit at noen rører kroppen dems, uansett om det er en fremmed, lærer, nabo eller en i familien. Ingen har lov til det, og det er straffbart! Det er også derfor jeg har hatt et stort fokus med åpenhet med mine barn når det gjelder dette temaet. Barna mine har fått lære at det er ikke en eneste hemmelighet som ikke kan fortelles til mamma, pappa eller bestemor.
 Jeg har en evig kamp med meg selv om å ikke overbeskytte barna mine. Jeg snakker med barna mine om hvor viktig det er at de har sin kropp i fred, og at overhodet ingen har lov til å røre dem. Dere har kanskje lest innleggene mine om det tidligere?

Dere skal vite at jeg er utrolig stolt over den jeg er blitt. Jeg har klart meg utrolig bra, og jeg har virkelig lært meg å leve med fortiden min som fortid, og fokusere på hvordan jeg vil leve mitt liv.
Jeg er en mamma til seks skjønne barn nå, og jeg er glad for at jeg turte å ta tak i min egen barndom, som overhodet ikke er en barndom et eneste barn skal ha. Det har virkelig vært tøft å ta tak i det, men når jeg ser på barna mine så er jeg hundre prosent sikker på at dette var det eneste riktige. Til tider føler jeg meg tapper, sveket og såret, men for meg holder det å se på barna mine som gir meg styrke til å kjempe denne kampen mot en urett som er begått mot meg og min kropp. Jeg vil være et godt forbilde for dem, og jeg skal med min makt sørge for at mine barn aldri får oppleve noe lignende.

Hjelp meg å snakk i hjel denne uretten, den skal ikke ties slik overgriperne vil at den skal.

0 Kommentarer

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits