"Vanskelig å bli glad i et sykt barn"

  • 21.04.2017, 08:06

De fleste har et hjertebarn, men de færreste får vite det av en lege. Klokken 23:25 den 18.02.15 snudde livet mitt seg på hode. Helt uforberedt, uvitende og uerfaren ble jeg mamma til et lite hjertebarn. Jeg var ikke "bare" en mamma, jeg var også blitt mor til et barn født med en svært sjelden hjertefeil. Det sitter langt inne å skrive dette, så jeg gjør det med tårene trillende. Det var kaotisk de første timene. Vi ble flyttet til Rikshospitalet i full fart, og lite visste vi om fremtiden vår. Hele meg skrek innvendig, at den lille jenta mi ikke skulle dø. Det var ikke aktuelt, og jeg ville ikke høre eller tenke tanken engang.

De første timene tror jeg at jeg både satt og sto rundt datteren min i sjokk. Jeg var livredd. En sykepleier sa til meg at hun forsto om det var vanskelig å bli glad i et barn jeg ikke visste om jeg ville få beholde for alltid. "Hun var jo født med en hjertefeil." Ordene var noe av de mest idiotiske jeg har hørt noen gang. Selvfølgelig elsker jeg barnet mitt, jeg turte bare ikke ta så mye på henne de første timene. Jeg hadde aldri sett et så lite uskyldig barn noen gang. Hun var noe av det vakreste jeg har sett, og jeg var så redd for å ødelegge henne. Redd for om maskinene rundt henne skulle begynne å pipe, og redd for at noe skulle gå galt. Hun var den første jenta mi, jeg hadde jo "bare" tre gutter fra før, så hvordan jeg skulle vaske henne trengte jeg veiledning til. Jeg følte meg på et tidspunkt som en uerfaren og pysete mor.

Etter at jeg fikk henne på brystet den aller første gangen så skjedde det noe mellom Lone og meg. Ikke lengre hadde vi bare den kontakten vi hadde hatt i 34 uker i svangerskapet, men vi hadde nå noe helt uerstattelig, unikt og så sterkt sammen. Vi var blitt mamma og Lone, så sterke og tapre. Sammen har vi klart det helt utrolige. Jeg har lært meg å bli en hjertemamma, og hun er den tøffeste jeg kjenner. Et lite mirakel, så vakker at hun smelter fjell. Av og til litt rampete, bestemt og sta, men allikevel den gode lille jenta mi. Jeg får aldri beskyttet hverken hun eller de andre søskena mot alt her i livet, men jeg får som mamma styrket dem, og gitt dem gode verdier og grunnlag for livet. En oppvekst med en grobunn av kjærlighet.

Jeg får kanskje aldri engstet meg nok, og ei heller grått nok. Jeg vet jo at det er prisen man må betale for å være en mamma. Man får en hel masse kjærlighet og nydelige minner, men det hører også med å være bekymret.

Jeg har bestemt meg for at jeg vil være en positiv hjertemamma, som skal fokusere på alt vi kan gjøre, i plassen for å tenke på hva vi kanskje går glipp av. Jeg klamrer meg fast til ordet mirakel. Jeg vet at jeg har et lite mirakel i livet mitt, og at jeg virkelig er heldig. Jeg tror på Gud, og jeg tror på mirakel. Men mest av alt, så tror jeg må den nydelige lille jenta mi, Lone-Leandra.

0 Kommentarer

Skriv en ny kommentar

Om meg

June-Maria

Sammen med min ektemann Niklas, har jeg fått 6 små barn, fire gutter og to jenter som er født i 2011, 2012, 2013, 2015, 2016 & 2017! Jeg skriver om livet som ung mor til mange små. For spørsmål om reklame/sponsorinnlegg på bloggen kan dere kontakte meg på; junemaria-sr@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits