24 år & gravid med NR.6 - Lykken Er Mange

Når jeg var på det såreste

  • 12.03.2017 kl.18:22

Er det en ting jeg skulle ønske at jeg ble fortalt mer om før jeg fikk barn, så er det om disse barseltårene. For hvorfor forklarte ingen meg at de kommer helt uforberedt, og fullstendig uanmeldt kort tid etter fødsel? For hvert barn jeg har født så kan jeg vel si at det nærmest har blitt mer og mer intenst.

Jeg vil fortelle dere om hvordan jeg hadde det etter fødselen med femtemann som ble født 01.05.16 Det er ikke mange jeg har fortalt det til, for jeg har syntes det har vært så enormt sårt. Det har på et vis vært slik at jeg ikke har ønsket å snakke om det, derfor har jeg latt være. Fødselshistorien min har jeg heller ikke delt, noe jeg ikke helt forstår selv. Jeg hadde jo den desidert beste fødselen jeg kunne drømt om, under fullstendig kontrollerte forhold. Jeg hadde en vanvittig dyktig og rolig jordmor som jeg virkelig jobbet godt med. Vi var så heldig at vi fikk barnepleieren vi også hadde da jeg fødte Adriel i 2013. Men det er noe som gjør at jeg har holdt mye tilbake.

(Bildet er tatt når vi var på kontroll på sykehuset 9 dager etter fødselen med Esthelle)

Den 18.02.2015 fødte jeg fjerdemann. Lone kom til verden i uke 34, og med en sjelden hjertefeil. Jeg ble ikke trodd da jeg ankom føden på et annet sykehus. Det var første gang jeg skulle føde på dette sykehuset, så de kjente ikke til meg og mine styrtfødsler. Det som skal være den fineste opplevelsen i livet, ble snudd til et rent mareritt. Et helvete jeg ikke helt klarer å sette ord på.

Allikevel så gjorde denne opplevelsen noe med meg, som jeg har fått kjenne på daglig etter denne dagen. For første gang har jeg fått kjenne på en frykt for å miste et barn. Jeg ble fraskilt skatten jeg hadde båret på i mange måneder, frem til legene vise at hun var stabil. Jeg var på mitt såreste, samtidig som jeg var på mitt lykkeligste.

Da jeg skulle føde Esthelle hadde jeg allerede vært på sykehuset til samtale. Jeg ble fortalt av noen av mine nærmeste at jeg måtte bare ta meg sammen og skjerpe meg, for jeg hadde ingenting å være redd for. <<Det var bare noe forbanna tull.>>

Denne gangen ville jeg tilbake til Tønsberg, hvor de kjenner meg og jeg vet at jeg er trygg. Det er mye mulig jeg var dypt uheldig med opplevelsen jeg hadde i Skien, men når jeg sto med valget i egne hender, så var det enkelt for meg å vende tilbake til sykehuset hvor jeg hadde tre fantastiske fødsler bak meg.

Jeg ble garantert at alt skulle være under kontroll, og de skulle passe godt på fosteret mitt og meg under fødselen. For meg var det ekstremt viktig å kunne få babyen på brystet og ikke bli skilt fra barnet rett etter fødsel. Jeg har ikke telling på hvor mange netter jeg gråt før min femte fødsel. Ikke fordi at jeg gruet meg til å føde, men jeg var redd for alt som faktisk kan gå galt. Med fødselen til Lone friskt i minne, var jeg livredd for at noe skulle skje. Det viste seg at fødselen gikk strålende, og jeg fikk ha babyen hos meg en stund før hun måtte over på nyfødt intensiv, hvor hun trengte litt pustestøtte. For meg gikk dette veldig bra de første timene. Dagen etterpå snudde alt.

Legen hørte en bilyd på hjertet til Esthelle, og jeg følte at alt jeg hadde opplevd med Lone skulle komme om igjen. Jeg gråt og gråt, og var helt i fra meg. Jeg kunne ikke se på babyen min uten at jeg følte at jeg hadde feilet. Jeg hadde ikke klart å bære henne frem lenge nok til at hun slapp å ligge i en åpen kuvøse. Niklas kunne ikke stryke på meg uten at jeg brøt sammen i gråt. Jeg måtte spørre sykepleierne om lov til å holde barnet mitt, og jeg måtte legge henne fra meg i et annet rom når jeg skulle sove. Allikevel var det viktig for meg at jeg sto opp hver tredje time om natten, slik at jeg kunne ta stellene selv.

Heldigvis var det bare to døgn hun trengte å ligge med pustestøtte, men vi ble naturligvis værende på sykehuset en uke til sammen. Hun var utrolig sterk, noe som ga meg styrke underveis i oppholdet vårt. Heldigvis hadde vi tre av søstrene mine som virkelig stilte opp for oss, og hjalp oss med barna hjemme slik at Niklas kunne få være hos oss. Jordmoren som tok imot eldstemann kom innom rommet mitt for å snakke om fødselen min. Jeg kunne ikke mer enn si hei til henne før jeg brøt sammen. Jeg følte meg som en stor vandrende tåre. Jeg følte meg så sårbar, redd og stolt på en og samme tid. Plutselig kunne jeg smile og le igjen, før jeg følte meg alene og forlatt i det andre øyeblikket. Det høres jo helt tullete ut nå når jeg skal fortelle om det, men det er jo fullstendig normalt. Jeg skulle virkelig ønske at disse barseltårene var snakket mer om! I barseltiden sitter det mange mødre og gråter med ulike følelser i sving. Man føler seg så sårbar og unormal fordi man kanskje ikke er forespeilet om at det er helt normalt.

Jeg må fremover fokusere på at jeg har fire fantastiske fødsler bak meg, og en helt forferdelig fødsel bak meg. Jeg vet at jeg er i de tryggeste hender, og vi har allerede planlagt ukene mot slutten. Vi skal til enhver tid ha en i familien på besøk de siste ukene, slik at når det braker løs så er vi forberedt. Jeg gleder meg veldig!

0 Kommentarer

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits